Leirgrytebrød


Mmm. Lang hevetid gjør at man bare
trenger bitte litt gjær, og det gir en
god og lett syrlig smak.
Alle foto: Tone Rise

Har du en leirgryte som du har stuet ned i den stadig uferdige badstua eller oppe på loftet sammen med fondygryta og raclettesettet? Her er noe du kan bruke den til! Dette hjemmelagede landbrødet er så godt at det fortjener betegnelsen festbrød, og det rettferdiggjør at du beholder leirgryta til evig tid. Det må planlegges litt, siden deigen skal heve et døgn, utover det er dette kjappe saker, deigen rører du sammen på null komma niks, og det kreves ingen elting.

Du trenger:
ca. 400 g siktet speltmel (jeg bruker økomel fra helskosten) 
3-3,5 dl temperert vann (jeg blander kokt vann fra vannkoker og kaldt springvann til jeg får ønsket temperatur)
2 ts fint havsalt 
1/2 ts tørrgjær

Ha melet i en bolle og bland salt og tørrgjær godt inn. Ha så i vann, bruk en sleiv. Deigen skal være ganske bløt. Legg over et kopphåndkle og la deigen stå lunt på kjøkkenet i 12-24 timer (jeg anbefaler et døgn). Legg leirgryta i vann i minst 15 minutter. Hell deigen på godt melet bakeunderlag eller kjøkkenbenk og form den til et brød som kan passe i leirgryten, uten å behandle det for mye. La det ligge og hvile. Sett leirgryten inn i kald ovn og still temperaturen på 240 grader. Når ovnen er varm, tar du gryten ut av ovnen og smører underdelen godt med en nøytral olje eller smør før du har oppi brødet.

Sånn omtrent skal det se ut
før steking.

Pensle overflaten lett med vann, ha på lokket og stek det i cirka 30 minutter (på samme høye temperatur). Ta så av lokket, og la det steke videre i cirka 10 minutter, brødet er ferdig når det har en fin gylden farge. 

Bare mel, vann, havsalt og ørlite
grann gjær. Brødet er basert
på en oppskrift jeg fant på dagbladet.no.

Hjemmelaget påskemarsipan


Bedre marsipan skal du lete
lenge etter. Her har jeg pyntet
med 
raspet økositronskall.
Foto: Tone Rise 
 
Den beste marsipanen lager du enkelt hjemme. Du får kjøpt malte mandler på helsekosten, og da går det fort som bare det. Siden jeg søter med agavesirup, som er god på smak og belaster blodsukkeret mindre enn sukker, blir annen væske overflødig. Det gjør at disse trygt kan nytes også av eggeallergikere. Men det er bare en bonus, jeg har først og fremst vært opptatt av smak når jeg har forsøkt meg frem. Vil du heller søte med melis, må du tilføre annen væske, for eksempel eggehvite eller vann.  
 
3 dl malte mandler
1 dryss ekte vaniljepulver
1/2 dl agavesirup
2 ss konjakk

en plate mørk sjokolade (minst 70 %)
et dryss ekte vaniljepulver
en liten klype havsalt

Bland ingrediensene til marsipanen godt til du har en fast og fin deig. Form kuler eller pølser etter behag og dypp dem i smeltet sjokolade tilsatt vanilje og havsalt. Legg bitene på bakepapir*
og la dem avkjøles i kjøleskap. Så er det bare å nyte.

*Bakepapir og andre husholdningsprodukter med blanke overflater inneholder dessverre ofte visse potensielt skadelige fluorforbindelser. Jeg passer derfor på å kjøpe svanemerkede produkter, da de ikke inneholder fluorstoffer.
 

Rene råvarer: Dette er det du
trenger til hjemmelaget marsipan. 
Foto: Tone Rise 

Suppe av ovnsbakte tomater


Advarsel: Etter denne smaksopp-
levelsen blir kanskje aldri pose-
suppe det samme igjen.
Foto: Tone Rise

Prøv hjemmelaget tomatsuppe laget på ovnsbakte tomater, jeg lover deg en rik og fyldig smaksopplevelse. Enkelt er det også. Denne oppskriften har jeg kommet frem til ved å google, blande noen tips og prøve meg frem til jeg fant min egen favoritt (mest inspirasjon er hentet fra vegetarbloggen.com). Nå er det lett å velge hva vi skal ha til forrett når vi har gjester, for denne suppen skaper like stor begeistring enten det er svigerfar, min beste venninne eller et av tantebarna som slurper den i seg rundt bordet vårt.

Til forrett til fire personer eller hovedrett til to trenger du:
1 kilo tomater, helst godt modne og av en smaksrik type
10-15 hele hvitløksfedd (med skall)
noen kvister frisk oregano eller timian (tørket går også bra)
noen blader frisk basilikum (kan sløyfes)
en liten skvett kremfløte
1 ss buljongpulver (jeg bruker vegetarisk økobuljong)
1 ts Sukrin eller sukker
havsalt og pepper
4 ss extra virgin olivenolje 

Del tomatene i to dersom de er store, ellers lager du bare et lite snitt i hver, og legg dem i en smurt ildfast form sammen med hvitløksbåtene.

Bak dem på en rille litt under midten i ovnen i en halvtimes tid på 180-200 grader. La det kjøles ned litt, fjern skallet fra hvitløken og ha det over i en kjele. Tilsett fløte, friske eller tøkede urter, Sukrin og buljong, og kjør på med stavmikseren. 

Varm så suppen opp i kjelen. Ha i olivenolje etter at du har tatt kjelen av platen. Smak til med havsalt og nykvernet pepper. Server med en klatt seterrømme og pynt med litt friske urter hvis du har. 

Tips 
Det blir en del væske fra tomatene, så tilsett bare litt fløte før du bruker stavmikseren og ser hvordan konsistensen blir, så har du oppi litt mer dersom det trengs.

Tips
Bak tomatene og hvitløken kvelden i forveien og la dem hvile i kjøleskapet til rett før middag. Da lages denne like kjapt som posesuppe, men resultatet blir mye bedre og mye sunnere. 


 
Rene og gode råvarer som gir en
smaksrik opplevelse. 
Foto: Tone Rise



Lavkarbo: Frisk og aromatisk epledessert


Mmm, det er nesten så man
kjenner den deilige 
duften av
eple og kanel, ikke sant?
Foto: Tone Rise 

Du trenger slett ikke hvetemel for å lage verdens beste dessert av norske epler. Her får du en enkel og supergod oppskrift. Bonusen er at den påvirker blodsukkeret i langt mindre grad enn eplekake med hvetemel og masse sukker.

Slik gjør du: Sett stekovnen på 200 grader.
Skrell fire norske epler (gjerne økologiske), del dem i to og fjern kjernehusene. Skjær hver halvdel i skiver.
Legg dem i en smurt form og strø over godt med kanel. 
Strø over 1-2 ts Sukrin (hvis du ikke har det, bruk sukker).

Bakes til de er myke (15-20 minutter).

Sever med pisket kremfløte tilsatt et dryss ekte vaniljepulver (fås på helsekosten) eller en halv teskje vaniljesukker. 


Ganske dekorativt, i grunnen.
Foto: Tone Rise 

Hvorfor økologisk?
Det er stor forskjell på hvor mye rester av kunstige sprøytemidler man finner i ulike typer frukt og grønt som er dyrket konvensjonelt. Epler (også norske) kommer dessverre høyt opp på listen over frukt som ofte inneholder  mye slike rester. I økologisk landbruk er det forbudt med kunstige sprøytemidler, og produktene er derfor fri for potensiet skadelige sprøytemiddelstoffer. Les mer om hva som inneholder mye og lite sprøytemiddelrester, her

Hva er Sukrin?
Les mer om det på Bitcakademiet her

 

 

 

 


 



 

Superenkel blomkålsuppe

 
 En deilig lavkarborett uten gluten.
 Foto: Tone Rise 

Til én person:

Kok et blomkålhode i småbiter mørt i vann. Hell av litt av væsken og ha oppi en god skvett kremfløte. Kjør suppen glatt med stavmikser og sett kjelen tilbake på platen. Smak til med buljong (jeg bruker økologisk grønnsaksbuljong fra helsekosten), havsalt, nykvernet pepper og litt ferskraspet muskatnøtt.

Server med sprøstekt bacon (gjerne økologisk). På bildet har jeg pyntet med gressløk. 

Suppen blir fyldigere på smak dersom du koker blomkålen i fløte og ikke vann.

 


 

 

Herlig motvekt til julestyret

Hvis du som jeg av og til tenker at julemaset tar helt av her i landet, humrer du sikkert godt av denne lille snutten med en britiske komikeren og Monty Python-medlemmet Eric Idle. God jul!

 

 

Lavkarbo: Kakao med konjakk


Mmm, vinterdrikken sin, det! 
Foto: Tone Rise 

1 ss smør
1 ss kakaopulver
1 ss Sukrin (eller sukker)
*noen biter (cirka 8 ruter) 70 % sjokolade
1 dl kremfløte
3 dl vann
1 klunk konjakk
 

Smelt smør i en kjele, rør inn kakao og sukker/Sukrin. Ha i sjokoladebitene, hell over kremfløte/vann og kok opp. Hell i en stor kopp når sjokoladen har smeltet og ha oppi konjakk. Server gjerne med kremtopp og et dryss ekte vaniljepulver.  

*Du kan godt bruke en ekstra ss med kakaopulver i stedet.

Det vanskelige nei-et

En venn av meg, la oss kalle ham Jon, sliter med å si nei. Det gjør jo mange av oss, men Jon er litt ekstra angrepet. De siste månedene har det budt på store problemer. En tidligere treningskompis av ham, "Erik", spør nemlig titt og ofte om å få overnatte. Han sier gjerne at han trenger husly fra lørdag til søndag, men det blir fort både mandag og tirsdag før han finner det for godt å reise hjem.

Og Jon er verdens beste vert. Han ommøblerer den lille stua si for å få plass til madrassen, som han selv sover på mens han lar Erik sove på hemsen - slik han gjorde det i starten da vennskapet var gjensidig (for Erik har mange gode egenskaper). Han kjøper inn favorittølet til Erik (som aldri bidrar med noe selv), har frossenpizzaen klar når han kommer, og lager frokost om morgenen, selv på mandagene og tirsdagene, når han vanligvis ikke selv tar seg tid til å spise hjemme før jobb. Men inni seg irriterer han seg grønn over hele fyren. Inni seg, for han sier ingenting. Bare biter det i seg. 

Det er selvsagt ikke det spor sunt. Og det er hverken snilt mot ham selv eller Erik. For vel mangler kompisen åpenbart noen sosiale antenner (alle som kjenner Jon, vet han er en forsiktig fyr som tenker litt for lite på seg selv), men likevel: Når Jon ikke bare sier ja, men også varter Erik opp som han gjør, går kompisen sikkert rundt og tror alt er i sin skjønneste orden. Og at Jon synes det er hyggelig at han er der. 

Jon grubler mye over hvordan han skal klare å bli kvitt den hyppige gjesten. Det har gått så langt at han sover dårlig om natten. Tidvis legger han planer for helgene, setter himmel og jord i bevegelse for å få dratt på hyttetur eller noe for å ha en grunn til si nei. Selv om han aller mest har lyst til å kose seg i leiligheten sin. En gang sa han: "Det passer dessverre ikke, for søsteren min kommer, og jeg har bare én ekstra soveplass". Hva gjorde Erik? Kjøpte en madrass som han forærte min venn, så løste det seg. Og Jon måtte finne på nok en hvit løgn for å forklare hvorfor søsteren ikke var der den helgen ...

Hvorfor er det så himla vanskelig for noen å si nei uten å oppgi noen grunn, annet enn at "jeg vil være alene og kose meg i huset mitt i helgen" eller "jeg vil ikke ha besøk da"?

Ofte ringer Jon meg for en bitchkonsultasjon. Og det er lurt, å snakke med noen andre. Å lufte strategier. Det gjør det lettere å manne seg opp og gjøre det som er nødvendig i slike situasjoner. For her handler det om å bli tydelig, og det kan være vanskelig dersom man ikke har lært det. Men det kan læres, heldigvis. Ved først å bli bevisst på hva man egentlig vil, og dernest klare å si fra på en ryddig og hyggelig, men tydelig måte. Og her er folk som Erik fine å øve seg på, man kan se det som et slags bitchkurs.

Jeg driver selv med bitchtrening på mange områder. Og det fine er at jeg merker at det virker. I noen situasjoner der jeg før ville gjort som Jon og enten sagt ja (mot min egentlige vilje) eller funnet på en hvit løgn, er jeg blitt veldig tydelig. For eksempel: Hvis noen ringer og spør om jeg vil komme på en fest full av småbarnsforeldre og barn, kan jeg si med en gang; "Nei, det kan jeg ikke, for da skal jeg sitte i sjeselongen". Og det er helt greit! (Og hadde det ikke vært det, hadde det faktisk ikke vært mitt problem). Vennene mine synes det er kult og befriende. For da vet de at når jeg sier ja, så er det ikke fordi jeg føler at jeg må. Det er fordi jeg har lyst. Folk flest liker tydelighet. 

For to dager siden ringte Jon meg igjen.
- Du, nå fikk jeg en sms der Erik spør om han kan komme hit fra torsdag til lørdag. Det orker jeg bare ikke. Kan jeg svare: "Det passer ikke, jeg vil slappe av alene i helgen"? 
- Ja, sa jeg. - Og send den fort, få det overstått.
Det gjorde han. Men timene gikk uten at Erik svarte, han som vanligvis svarer med en gang. Det gjorde at Jon gikk og følte seg både slem og uvel. Selv om han absolutt ikke hadde noen grunn til det. Men sånn er jo vi mennesker, og det er en del av bitchtreningen å klare å takle det også. Å ikke føle seg slem når man har vært tydelig.

Når svaret fra Erik kom, sent samme kveld, sto det: "Ok, vi snakkes!" 
Nå blir det spennende å se om Erik skjønner tegninga, eller om det er på'n igjen om kort tid. Men uansett: Fra nå av kommer ikke Jon til å si ja til Erik når han mener nei. Ti bitchpoeng til Jon - han har herved bestått eksamen i kurset "Hvordan si nei til uønsket besøk"!

 

 

Du og jeg kan påvirke kyllingindustrien!


Huff! Han karen her sitter bom
fast i
 en skadet transportcontainer.
Illustrasjonsfoto: Mattilsynet 

Matvarekjeden ICA er først ute med bærekraftig scampi, melder Grønn Hverdag. Hurra! Forbrukermakten har vist seg effektiv. Jeg foreslår at neste skritt er kyllingindustrien. Her er mitt forsøk på å overbevise deg:

"500 kyllingar vart anslått ihelfrosne ved framkomst. Dei resterande 7.500 var fastfrosne i golvet og kunne ikkje stå på beina. Føtene var dekte av is og dei måtte brytast laus frå underlaget. Bilen heldt seks minus ved framkomst til slakteriet. Transporten hadde vart i ni timar", skriver veterinær Anne Viken i en kronikk på nrk.no om et parti kyllingers siste (og omtrent eneste) reis - ferden til slakteriet - som fant sted sist vinter. 

La oss håpe det er et ekstremt eksempel, men kyllingtransport er nok aldri noen kosetur. Og det er generelt mye som er svært kritikkverdig i denne bransjen. For eksempel er det ikke uvanlig at kyllinger får sviskader under føttene på grunn av underlaget de lever på, det kommer fram i en tilsynsrapport fra Mattilsynet som kom i våres. De utførte kontroller av 152 produsenter (som ble valgt ut pga. mistanke om dårlig dyrevelferd), hos 102 ble det påvist alvorlige brudd på regelverkerket. 


Au! Det er ikke uvanlig at
kyllingene får
 sviskader på
grunn av underlaget de
 trår på.
Illustrasjonsfoto: Mattilsynet 

Det er ille. Forbaska ille! Og ser vi bort fra regelbruddene, er det fortsatt god grunn til ikke å støtte denne industrien. En norsk industrikylling ser aldri dagslys, og den vokser fra 40 gram til rundt 1,6 kilo - den øker altså vekten sin med førti ganger - på 30 dager. Eggelederbetennelse, pusteproblemer og beinskjørhet er vanlige komplikasjoner som følge av den ekstreme veksten, les mer om dette på dyrevennlig.org. Etter hvert som kyllingene vokser, blir det dessuten veldig trangt om plassen (enten de er såkalt frittgående i store haller eller i bur), og mange får skader pga. hakking og/eller slitasje fra netting i burveggen.

1,9 millioner kyllinger dør årlig i Norge på grunn av dårlig dyrehold. Det meldte VG Nett i en rystende sak i forgårs. Dessverre glemmer vi mennesker lett, og det er garantert ikke så rent få som lot seg sjokkere for to dager siden, som i dag går på nærbutikken og kjøper 50-kronerskylling med en begredelig forhistorie. Det er trist, for hvis vi forbrukere heller forblir rystet og slutter å kjøpe disse produktene, kan vi tvinge fram en endring.  

Er du ikke overbevist ennå, har jeg i tillegg et sunnhetargument. Det er nemlig også helsemessige gode grunner til å velge bort disse stakkars krekene. Industrikylling spiser bare kraftfôr som er spesielt utviklet for å bidra til rask vekst, dette gjør blant annet at kjøttet blir rikt på omega 6 (nærmere bestemt arakidonsyre), noe vi får i oss altfor mye av, og som vi kommer til å høre mye om i framtiden, da det kan føre til betennelsesreaksjoner i kroppen, som igjen har sammenheng med en rekke alvorlige lidelser. Dette forskes det mye på for tiden, og i USA fraråder man kreftpasienter å spise kjøtt fra dyr som utelukkende har fått kraftfôr. Les mer om det på dyrlege Vikens blogg og på iform.no

Jeg boikotter denne industrien og kjøper heller kyllinger som har hatt et bedre liv. Helst velger jeg økologisk kylling fra fra Holte gård, som sies å være best på dyrevelferd. Ifølge Dyrevernalliansen kommer også Norgården økologisk og Liveche-kylling godt ut. 

Vi forbrukere har makt, vi må bare ha vett til på bruke den. Er du med?

Gresk gryte med limabønner


Limabønnegryte, eller
gigantes plaki (γίγαντες
πλακί) er et vanlig innslag
i gresk 
mezé 
(småretter). 
FOTO: Tone Rise

Limabønner er store hvite bønner som kokes til de er smørmyke, derfor kalles de butter beans på engelsk. De brukes mye i middelhavsland, for eksempel i Hellas der de ofte inngår i den greske varianten av tapas, mezé, først kokt og så bakt i en rik tomatsaus. Jeg har funnet fram til min egen variant som bare skal kokes. Dette er en nydelig rett som er enkel å lage - det tar noe tid, men gjør seg selv i stor grad. Limabønner er rimelig mat av høy kvalitet, rike på proteiner og en god kilde til folat, jern, mangan og kalium.  

250 g limabønner
1 stor løk, hakket (gjerne litt ekstra til kokevannet)
4 fedd hvitløk, hakket
1 boks hakkede tomater
1 liten boks tomatpuré
1 ts sukker eller Sukrin*
10-15 hele pepperkorn
1/2 laurbærblad
smør til steking
1 god skvett olivenolje, extra virgin
havsalt
frisk bladpersille (ev. kruspersille)

*Les om Sukrin på Bitchakademiet her.

Skyll bønnene, legg dem i vann, dekk til og sett dem kaldt over natten. Kok opp i nytt vann. La det koke i ti minutter, erstatt vannet igjen (bønnene skal dekkes godt).

NB! Ved å bytte vann etter at bønnene har kokt i ti minutter, unngår du at de gir magetrøbbel. 

Nå har du oppi havsalt og gjerne litt hakket løk. Kok opp og la det putre under lokk i rundt 40 minutter. Hell av vannet, men ta vare på det.  

Surr løk og hvitløk mykt i smør på middels varme (jeg bruker sautepanne). Hell oppi tomatboksen og tomatpureen rørt ut i et par desiliter av kokevannet. Ha i bønnene og litt mer kokevann, til det dekker helt. Tilsett pepperkorn, laurbærblad og sukker/Sukrin. Kok opp, la det surre under lokk på svak varme i 1/2-1 time. Rør inn olivenoljen rett før servering. Server med frisk bladpersille.

Da gjenstår bare: Kali oreksi! (καλή όρεξη = gresk for god appetitt).  

 

Irske veddeløpshunder reddes til Norge

   
BEGGE FOTO: Anja Elmine Basma
(Trykk på bildene, så blir de større)

Da han var valp, ble Cæsar levert inn for avlivning i Irland. Den hjemløse bustebikkja var skabbete og forkommen. Nå har han det bra hos snille mennesker i Norge. 

Se så kul hund! Han heter Cæsar og er en såkalt lurcher - det betyr at den ene forelderen er greyhound, og den andre ikke. Cæsar ble født på gata i Irland, og som valp ble han levert inn til avlivning. Da var han full av lopper og generelt vanskjøttet. 

Og her er Maiden (også en hann, tross det feminine navnet), en ren greyhound. Han tilbragte den første levetiden sin på en kennel i Irland. Da han var ti måneder, ble han satt ut på gata med brukket bein. Heldigvis ble den forsvarsløse valpen plukket opp av en frivillig organisasjon som tar seg av løshunder. 

Cæsar og Maiden er reddet til Norge fra Irland. Jeg møtte dem i Råde i Østfold da jeg skrev en sak om hvordan den irske veddeløpsindustrien forårsaker tusenvis av triste hundeskjebner. Hvert år drettes det nemlig opp et stort antall greyhounds i landet. Ingen vet eksakt hvor mange, men ifølge anslag fra flere dyrevernorganisasjoner, blant annet den irske Orchard Greyhound Sanctuary, dreier det seg om bortimot 18 000 dyr. Når hundene er rundt to år, testes de på banen. De som er heldige og viser seg å være gode løpere, blir plukket ut til å delta i konkurranser. Resten, anslagsvis to tredeler, risikerer svært ublide skjebner.

- Vi har fått mange rapporter om hunder som er blitt drept ved inhumane metoder. Men det største problemet er dyr som blir overlatt til seg selv, sier Gro Andresen, hun er Norges representant for den svenske dyrevernorganisasjonen Neverneverland, som blant annet redder forlatte hunder i Irland og gir dem nye liv i Skandinavia, 

Hundene har ingen mulighet til å klare seg alene ute. Tynn pels og lite fett gjør at mange fryser i hjel når vinteren kommer, og det lite aggressive gemyttet gjør dem ikke akkurat til overlevelsesmaskiner på gata. Men mange rekker å parre seg, og resultatet blir en rekke eierløse lurchere også.  

Ifølge den irske dyrevernorganisasjonen ISPCA skjer det ting i positiv retning når det gjelder dyrevelferd i landet, og det er blitt mer bevissthet rundt spesielt veddeløpshunder, blant annet er det nylig vedtatt en ny lov som skal gi dem sterkere beskyttelse. Men det er fortsatt altfor mange hunder som lider eller må bøte med livet som valp bare fordi de ikke er raske nok på veddeløpsbanen. 

Cæsar og Maiden er heldige og har fått gode liv her i Norge. Saken jeg skrev om dem, står i Norsk Ukeblad nr. 28 2012 (som kom ut 9. juli). Vil du lese mer om adopsjon av irske hunder, klikk her.

 

 

Vietnamesiske vårruller



Å jobbe med rispapir er faktisk litt
morsomt, man føler seg ganske
kreativ!   FOTO: Tone Rise

Har du prøvd kalde vietnamesiske vårruller noen gang? Nam, sprø, friske og fulle av smak. Jeg fikk det servert hos en venninne første gang for noen uker siden, de var helt himmelske. Jeg ba om oppskriften, og nå har jeg eksperimentert og funnet fram til min egen favorittvariant. Her er den.


8 vårruller

8 ark rispapir*
2 vårløk, skylt og finkuttet
issalat, ca. 1/2, eller 1/2 pose ferdig skylt og kuttet salat
frisk koriander, skylt og revet ganske smått
thaibasilikum (sweet basil), skylt og revet i noe mindre biter 
1 boks krepsehaler, godt avrent
 bønnespirer**
ev. 1-2 fedd hvitløk, finhakket 

*Kjøpes i velassorterte dagligvarebutikker eller i asiatiske innvandrersjapper.
**Jeg foretrekker ferske fra Bama elller fra asiatiske innvandrersjapper. Pass på å skylle dem godt.

Ha alle ingrediensene klare i hver sin skål. Fukt et kopphåndkle og legg klart på benken. Kok opp en kjele vann eller en vannkoker. Slik går du fram:
1. Ha ett rispapir i en ren kjele. Hell over vann så papiret dekkes helt. La det ligge cirka 30 sekunder (ikke  mer), og fisk det opp med en sleiv.
2. Rett papiret ut oppå det våte håndkleet og legg litt av alle ingrediensene midt på papiret.
3. Pakk fyllet inn som om det skulle være en gave: Brett den nederste enden over fyllet (eller i hvert fall til midt på), brett så over begge sidene og rull hele greia sammen. Prøv deg fram, jobb raskt - uten stress - for rispapiret blir fort sammenklistrende.
4. Når den første er ferdig, legger du et nytt rispapir i det samme vannet. Hell over litt nytt vann fra vannkokeren (eller vannkjelen) uten å koke det opp på nytt, og fisk papiret opp etter 30 sekunder. Når du er omtrent halvveis, må du kanskje koke en ny runde med vann. 

Mange serverer vårrullene med hoisinsaus, jeg spiser dem som de er. God appetitt!

Bruk det du har og liker
Varier gjerne fyllet, bruk for eksempel reker, stekte eggbiter, kyllingbiter eller hva du måtte ønske. Mange bruker mynteblader i stedet for thaibasilikum. Det går også fint med koriander som eneste urt. 

Er dette lavkarbo?
Fyllet gir veldig få karber, men rispapiret veier cirka 12 gram og består av rundt 85 % karbohydrater. Derfor er nok ikke dette ketosemat, men et par slike vårruller går helt fint i et mer moderat lavkarbokosthold. 


Alt klart for rulling!

Snakk om hestetryne

Sex og singelliv-stjernen Sarah Jessica Parker er blitt den ære til del å få en egen nettside som bare handler om henne og det faktum at hun har et skikkelig hestetryne. Siden heter sarahjessicaparkerlookslikeahorse.com.

"Slemt", tenker du kanskje? Jeg har fundert litt rundt det og kommet til at det først og fremst er morsomt.  For, ja, hun har hestetryne, men samtidig er hun utrolig flott, så flott at hun tåler en slik side. Nå har den også eksistert i noen år, og jeg tror den hadde blitt fjernet dersom hun hadde opplevd den som støtende.

Og jeg tror også den/de som står bak, må være fan av dama. Det må jo ha tatt utrolig mye tid å finne alle disse bildene med riktige vinkler på hestene og med passende farger, og å photoshoppe dem så fargenynansene matcher så godt som de gjør. Ta en titt selv, her er link, og fortell meg gjerne hva du synes.

Kyllinger lider, du kan hjelpe!



ET PIP OM HJELP: Du kan bidra til
at sånne som den søtingen her får
et langt bedre liv enn de fleste av
dem har i dag. Det gjør du ved å kjøpe
økologisk. 
FOTO: Crestock  


I går var det visstnok verdens eggdag. Jeg synes vi heller skulle hatt en kyllingdag. Og da mener jeg sett fra bevisste forbrukeres ståsted. En norsk industrikylling ser aldri dagslys, og vokser fra 40 gram til 1,6 kilo - det vil si at den øker vekten sin med førti ganger - på 30 dager! Et trist og ikke sjelden lidelsesfullt liv. Økologiske kyllinger lever derimot under gode forhold og får mer tid å vokse seg store på. De er også sunnere, for den som bryr seg om det (inneholder blant annet mer omega 3). Og de smaker bedre. Hvis flere kjøper økokylling, kan vi påvirke slik at tilbudet blir bedre og prisen faller. Jeg synes det er verdt det. For dyra, for min egen helse og for miljøet. Gjør du?

Lavkarbo: Rågod sjokoladepudding med vaniljesaus


Prøvde å pynte med et par vanilje-
stangbiter. Nå ser vel dette mest
ut som noe Mette-Marit kunne
hatt på hodet. Men det smaker
fortreffelig, altså! FOTO: Tone Rise 

Hjemmelaget sjokoladepudding og vaniljesaus er både enklere og kjappere å lage enn man skulle tro. Jeg prøvde for første gang forrige uke og har fått helt dilla. Dette er også ordentlig lavkarbomat av høy kvalitet. Og bare så det er sagt, denne oppskriften er godkjent av eksperter: Jeg serverte dette nylig som dessert til to tantebarn som bryr seg døyten om noe er lavkarbo eller ei. De gaflet i seg av hjertens lyst mens de innimellom smattingen mumlet "kjempegodt". Oppskriftene er selvkomponerte basert på ulike tips fra nettet. Sjokoladepuddingen er for eksempel sterkt inspirert av en oppskrift på bloggen Annica om mat.

Sjokoladepudding
2 dl kremfløte
1 dl vann
2 eggeplommer
1 egg
1 ss sukker
1 ss Sukrin
200 g mørk sjokolade (70 %)
1/2 vaniljestang
1-1,5 ss maizenamel
bitte litt havsalt (under 1/4 ts) 

Visp sammen egg og sukker/Sukrin. Varm væsken minus en skvett vann. Skrap ut frøene av vaniljestangen og ha dem oppi kjelen med væsken. Ha så i selve stangen og kok opp. La det koke noen minutter, ta kjelen vekk fra platen og la det avkjøle seg i 10-15 minutter. Rør maizenaen ut i den vannskvetten du sparte, og hell det i fløten. Ha så i eggeblandingen og rør godt. Brekk oppi sjokoladen og sett kjelen tilbake på platen. Varm opp under omrøring til det koker opp og tykner. Hell det over i en glassbolle, avkjøl og sett kjølig.

Vaniljesaus
1 pk  fløte
1,5 dl vann
1/2 vaniljestang
2 egg
2 ss Sukrin
1 ts maizenamel

Kok opp fløte og vann. Skrap ut frøene av vaniljestangen og ha dem oppi sammen med selve stangen. Gi det et oppkok og la det koke noen minutter. Fjern vaniljestangen og ta kjelen vekk fra platen, så det får avkjølt seg litt. Bland maizenamelet i en liten skvett vann og visp dette med eggene og sukkeret/sukrinen før du har det oppi fløteblandingen. Kok opp igjen under omrøring. Nå tykner sausen ganske fort. Avkjøl og sett i kjøleskap.   

Vil du ha det enda mer lavkarbo?
I puddingen bruker jeg litt sukker og 70 % sjokolade + litt Sukrin. Vil du ha enda færre karbohydrater, kan du bruke rent kakaopulver i stedet for sjokoladeplater. Men jeg ville ikke byttet ut de to ss med sukker med Sukrin. Min erfaring er nemlig at bare Sukrin i sjokobakst ikke er ideelt smaksmessig. I vaniljesausen funker det helt fint med bare Sukrin som søtning. Vil du vite mer om hva Sukrin er, kan du lese om det på Bitchakademiet her. Er du ikke opptatt av lavkarbo, kan du selvsagt bruke bare sukker i begge oppskriftene. Du kan også bruke gelatinpulver (les i så fall på pakken) i stedet for maizenamel. Men det må tilsettes etter koking, ellers klumper det seg og stivner ikke.

Fabian Stang er en saftig banan


FOTO: Crestock


Det er nesten helt sant, for hvis du stokker om på bokstavene i navnet Fabian Stang, kan du få "saftig banan". Det er morsomt med anagrammer. Et anagram er et ord eller uttrykk man lager ved å stokke om på (og bruke alle) bokstavene i et navn, ord eller uttrykk. Noen andre eksempler:

Bisk armener - Kari Bremnes
Forspist naskeri - Per Kristian Foss
Protestantleder eller tordentaleprest - Petter Stordalen

Her er noen du kan få bryne deg på (ikke skroll ned til løsningen med en gang, da): Hvilke kjente norske politikere er dette:

Svinejens
Vilt arisk neshorn
Datalasaron
Slangeborer
Balkongdjevelen Kim (tidl. politiker)

Vil du lage morsomme anagrammer selv, kan du bruke en såkalt anagramgenerator. Denne er fin: Arrak software. Super underholdning, mor deg!

Og har du sansen for språk og lek med ord, vil du kanskje også like følgende to innlegg her på Bitchakademiet: «Penis på tube?» og «Hva er en god tittel?»

LØSNING PÅ ANAGRAMMENE: Svinejens - Siv Jensen. Vilt arisk neshorn - Kristin Halvorsen. Datalasaron - Tora Aasland. Slangeborer - Erna Solberg. Balkongdjevelen Kim - Kjell Magne Bondevik.


Kilde: Wikipedia

Lavkarbo: Mandelkokoskaker



Deilig mellommåltid, eller til
kaffen. De metter, dekker søt-
behovet og er
- faktisk - sunne. 
FOTO: Tone Rise

Disse godbitene er et funn, jeg lover. Her får du rett og slett kaker som er bra for deg - med sunt fett fra mandler og kokos og nyttige proteiner fra eggehviter, men som smaker som ordentlige kaker. Og siden jeg ikke er noen søtmons selv, har jeg testet dem ut på en venninne som er det. Hun spiste begjærlig og gjentok hele kvelden: "Er disse sunne? Sunne kaker? SUNNE?"

Jeg har dem i fryseren og tar med meg én eller to på jobb og nyter etter lunsj eller som et mellomåltid når energibehovet sniker seg på mot slutten av dagen. Genialt! Fordeler du kakemassen på 30, skal hver kake gi maks 3 karbohydrater, så dette er også bra mat for deg som er i ketose eller av andre grunner skal være svært forsiktig med karbene.

500 g skoldede mandler
250 g kokosmasse
12 eggehviter
ca. 40 g *Sukrinmelis
3 ts bakepulver
3 ts kardemomme
2 ts ekte vaniljepulver eller vaniljesukker

Les mer om Sukrinmelis i dette blogginnlegget på Bitchakademiet.

Sett stekovnen på 180 grader. Stivpisk eggehvitene med Sukrinmelis. Mal mandler og kokos i blenderen og bland inn resten av de tørre ingrediensene. Bland så dette forsiktig, men godt, inn i eggehviten. Fordel røren på 30 muffinsformer og stek dem midt i ovnen i 18-20 minutter, til de er gjennomstekte og gylne.  

Oppskriften har jeg fått av ernæringsrådgiver Karin Hvoslef, som kaller dem kokosmandelnistekaker. Hun har blant annet gitt ut boka "Jentemat". Du kan lese mer om Karin og hva hun driver med, på næringsvett.no

Lavkarbo: Kjapp og deilig salat som metter


Alt det grønne er under. Hadde
ikke thaibasilikum for anled-
ningen,
men prøv det, og gled
deg til en spennende smaksopp-
levelse.

For kort tid siden gjenoppdaget jeg poser med vasket og revet salat. Ok, så er det dyrere enn å kjøpe et salathode. Men du får i hvert fall ikke noe svinn, og for min del gjør det det å lage salat så mye enklere at jeg faktisk gjør det. Nå har jeg alltid et par poser i kjøleskapet, og jeg spiser salat nesten hver dag, ofte som niste på jobben. Her er min superkjappe og veldig gode favorittoppskrift. Den er sunn og mettende og selvsagt lavkarbo (er du i ketose, dropp sukkerertene).  

Bland 1/3 pose salat, en liten boks tunfisk, se min klare anbefaling her, litt hakket vårløk, noen sukkererter i biter, litt hakket hvitløk og et par hardkokte egg i båter. Topp med ekstra jomfruolivenolje, en halv presset sitron eller lime og en klatt seterrømme. Har du en kvast friske urter også, blir den perfekt. Min favorittkombinasjon for tiden på det området er koriander og  thaibasilikum (sweet basil). Den siste er deilig smaksrik og selges i asiatiske butikker. Til slutt litt nykvernet pepper og et dryss himalayasalt eller annet havsalt. Nyt!


Gode ingredienser som jeg alltid
passer på å ha i kjøleskapet.
BEGGE FOTO: Tone Rise

Anbefaling: Luksus-tunfisk

Foto: Tone Rise

Tunfisk er flott mat. Men kvaliteten må være god, noe som dessverre etter min mening ofte ikke er tilfellet når man kjøper det på boks i norske butikker. Men jeg har funnet et hederlig unntak. Og det på Rema 1000!

Mister Ton tunfisk i olivenolje selges i pk. à 3 stk. Hver boks inneholder rundt 50 g. Pris pr. pk. er ca. 25 kroner. Smaken er rett og slett nydelig, frisk, og du kjenner at den har en annen kvalitet enn de større boksene til en tredel av pisen. Prøv selv, er du som meg, kommer du ikke til å kjøpe vanlig tunfisk igjen. 

Den finnes også med solsikkeolje, ikke kjøp den. Solsikke inneholder mye omega 6, noe vi får i oss altfor mye av, og som mange forskere mener kan ha en rekke uheldige helsemessige konsekvenser. Dessverre er det ikke ekstra jomfruolivenolje som er brukt i den andre, men den har likevel sunnere fettsyrer enn solsikkeolje.   

Tunfisk er en halvfet fisk og en kilde blant annet til omega 3 og til nyttige proteiner. Men husk at den også kan inneholde en del miljøgifter og ikke bør spises hver dag.

JTS Grossist er leverandør i Norge.

For ordens skyld: INGEN sponser denne bloggen. Jeg anbefaler produkter jeg liker, i håp om at det kan være til nytte for andre forbrukere.   

Humørpille: Ærlige klær

Denne latterframkallende Atle Antonsen-klassikeren er en befriende motvekt til alle "skal", "bør" og "må" når det gjelder påkledning. Se og le, her.

En nydelig trøstetegning til Norge

Må bare spre denne, for dem som fortsatt ikke har sett den: Den iransk-amerikanske tegneserietegneren og kunstneren Kaveh Adel har laget en fantastisk trøstetegning til Norge etter grusomhetene som rammet oss for en drøy uke siden. Se den her.

På jobb i Grubbegata da det smalt

 

Her satt jeg, foran det nærmeste skapet. De tunge møblene har falt 
like etter at jeg smatt vekk. Skjermene jeg
jobbet på, var knust. ALLE FOTO: Eirik Hoff Lysholm


Jeg sitter og jobber ved vinduet i Dagsavisen, på hjørnet mot Grubbegata, da det plutselig smeller. Et forferdelig drønn og et kraftig lufttrykk etterfølges av et vanvittig glassregn. De fleste av de mange store vindusflatene på denne siden av huset blåses bort. Jeg reagerer heldigvis lynraskt, og har bare én tanke i hodet: Jeg må vekk fra vinduene, så jeg fyker innover i lokalet. Det knaser under skoene, og jeg registrerer en mann som kaster seg ned på gulvet. Så går brannalarmen, og folk småløper i flokk ned trappene. Noen roper "ta med kamera, ta bilder".  Jeg blør litt fra den ene hånden og kjenner glassbiter som beveger seg nedover ryggen og buksa. Ellers er jeg like hel. Fysisk. På vei ned de sju etasjene kverner tankene: "Hva kan ha skjedd?" "Terrorangrep?" "Herregud, mange må være skadd og såret, jeg håper dette er en ulykke, at det ikke er villet." 

Det verste når vi kommer ut av bygningen, er usikkerheten: "Kommer det mer?" "Hvor er det trygt å gå?" "Vekk fra sentrum", konkluderer jeg og går bort til Stortorget og nedover Grensen. Sjelden har jeg vært mer skjelven. Stemningen er helt surrealistisk, det er som i en film. Som en scene fra "Flash Forward", hvis du har sett den serien. Men dette er virkelig. Et hav av knust glass dekker gater og fortau. Det kryr av folk; forvirrede og redde folk. Og det mumles ord som "terror", "bombe" og "gasseksplosjon". 

Plutselig begynner noen å løpe. På instinkt løper jeg etter. Flere andre får panikk og gjør det samme. Jeg løper for livet. Har ikke tid til å snu meg for å se hva det er som kommer etter oss, hvis det i det hele tatt er noe. Omtrent halvveis inn i Storgata skjønner jeg at det er falsk alarm. Puh.

Overalt høres ulende sirener og brannalarmer. Noen sitter blødende og mottar førstehjelp på fortauene. Ting fungerer, hjelpemannskapene er imponerende raskt på plass, tenker jeg. Samtidig går trikken som før, og noen kjøper pølse i en kiosk på hjørnet. Merkelig kombinasjon av dramatikk og hverdagsliv. Jeg går mot Grønland. Glassbitene kryper stadig lenger nedover beina. Det stikker. 

Café con bar er det første stedet jeg kommer til som ikke er evakuert. Jeg går inn. Får vasket av meg blodet på toalettet. Glassbitene i buksa blir jeg ikke kvitt. Skjønner at jeg må kle av meg for å få dem vekk, og det er jeg for forfjamset til. Tilbake i baren får jeg se på VG Nett på pc-en til en av gjestene. En dame spør om jeg vil låne mobilen hennes og ringe noen, og jeg får varslet en av mine nærmeste. Jeg har hverken mobil, nøkler eller lommebok. 

På vei hjem opplever jeg at flere fremmede låner meg mobiler, de hjelper meg å finne nummeret til sjefen, så jeg får varslet henne om at jeg er hel. Noen vil ikke la meg gå fra dem før de skjønner at alt vil ordne seg. Andre kjøper vin til meg på nabopuben min på Vålerenga, der jeg søker ly for regnet mens jeg venter på en venninne med nøkkel.

I dag, tre dager etterpå, er jeg ferdig med ukas jobbturnus og har tid til å sette meg ned og se på nyhetssendingene. Nå strømmer tårene for alle dem som ble alvorlig skadet eller drept på Utøya og i Oslo. Og for alle dem som har mistet noen de er glad i. Dette er bare helt ufattelig.  

 


Flere bilder fra kontorlandskapet i Dagsavisen dagen etter
bomben i Regjeringskvartalet.

Anmeldelse: Økologisk fårepølse


Her en dag kom jeg over økologisk fårepølse fra Norgården i butikken. Den måtte jeg selvsagt prøve. Det er mange fordeler med å velge denne framfor en vanlig en. For det første inneholder den ikke nitritt, du kan være sikker på at den ikke inneholder rester av antibiotika, og den er produsert på en måte som er skånsom for miljøet. Det er også strengere regler for dyrevelferd på økologiske gårder enn på vanlige. Men likte jeg den? Det er selvsagt et avgjørende spørsmål. Absolutt, kjempegod, jeg har fått en ny favoritt. 

Les mer om økomat på Bitchakademiet her. 

For ordens skyld: INGEN sponser denne bloggen, alle produkter som omtales, velger jeg ut fordi jeg som forbruker vil dele mine erfaringer med andre.

Hva er en god tittel?

"Takk for sei" brukte jeg som tittel på en matsak jeg nylig redigerte. Den handlet selvsagt om sei. Mange humrer av den og synes det er en god tittel.   

Men hva er egentlig en god tittel? Et spørsmål uten fasitsvar. Som redigerer i ulike publikasjoner gjennom lang tid har jeg gjort meg mange tanker om dette - titteltanker, om du vil. Lurer du på hva en redigerer egentlig gjør, les mer her

Det er ikke så mange som er skikkelig gode på titler. Jeg drømmer om å være i et miljø med noen som er nettopp det, som jeg kan drodle med og strekke meg etter. De siste årene har jeg jobbet mye frilans med hjemmekontor, og da er det bare søplebøtta jeg har kunnet samtale med om noe som helst. Til gjengjeld er den alltid enig med meg. Og når jeg av og til er innom en redaksjon som sommervikar, for eksempel, er det så hektisk at vi ikke kan bruke mye tid på å flikke på titler. Sånn er det bare. Men la meg drodle litt med deg: 

Matsaken jeg skrev om ovenfor, sto på trykk i Dagsavisen, hvor jeg var sommervikar i 2011. Den ble levert fra NTB, og den opprinnelige tittelen var: "Hei på sei".

Artig forsøk, men den satt ikke helt etter min mening. Jeg husker Andreas Viestad skrev om fisken i Magasinet, hans tittel var "Sei om det". Heller ikke optimal. Men "takk for sei" sitter! Og det er i hvert fall to grunner til at den gjør det:

1 Den gir mening utover at den byr på et ordspill som inneholder "sei". Den uttrykker nemlig også at vi er glad for at denne fine matfisken finnes.

2 "Takk for seg" er dessuten et uttrykk i bruk, det er det jeg vil kalle humoristisk innvandrernorsk. Du husker kanskje humorinnslagene i et radioprogram for noen år tilbake der de alltid avsluttet med "takk for seg". Det viktige er: Alle har hørt "takk for seg", og derfor humrer vi av "takk for sei".

"Hei på sei" gir også en viss mening, "hils på fisken, nå er det den det skal handle om". Men det er faktisk ingen som sier "hei på seg". Med andre ord, den oppfyller bare ett av de to punktene. 

"Sei om det" er bare lek med ord, og det er slett ikke nok i tittelsammenheng.

At "takk for seg" er et tulleuttrykk, gjør ikke noe, snarere tvert imot. Det gjør den bare morsommere. Er du enig?

Her er en tittel jeg har samlet på en stund (noen samler på glansbilder, jeg samler på titler): Magasinet Mann hadde en sak om en mann som hadde tapt store summer på veddeløpsbanen. Tittelen var:

"Fola, fola blakk"

Nydelig, ikke sant? Den forteller alt, samtidig byr den på et fantastisk ordspill. En av mine klare favoritter.

 Her er noen av mine egne titler som jeg kommer på i farten, som jeg synes har funket:

"Salate dager" - matsak med sommersalatoppskrifter, "Ikke sky sola" - om viktigheten av sol for D-vitamin-statusen i kroppen, "Petra den storslagne" - reisesak om Jordans oldtidsby Petra, "Mmm for Madrid" - gourmetmatsak fra Madrid, "La humlen bruse" - øltips i sommersesongen og "La oss hvete ganen" -  sak om hveteøl.

Og en der jeg må ha med ingressen, siden tittelen blir meningsløs uten:

Pimm's-salabim
Enhver anglofil vet det: En slurk med Pimm's, og du så godt som ER i London. For uinnvidde:
Hils pent på engelskmennenes sommerdrikk nummer én.

Og så en som dessverre aldri kom på trykk: Da Montenegro ble selvstendig i 2006 hadde KK en reisesak derfra. Et par av oss på desken drodlet fram en tittel vi syntes var helt strålende. Den henspiller på Trond Kirkvaags populære sketsj-serie "Heisann Montebello". Vi ville ha: "Heisann Montenegro". Men desksjefen satte foten ned, hun mente ikke nok lesere ville ta den. Derfor brukte vi heller den noe kjedelige tittelen "Det nye landet".    

Humor i titler er bra når det er på sin plass. En notis om at Fuck for forest fikk bøter for domkirkestuntet sitt (de simulerte samleie under en gudstjeneste), ga jeg følgende tittel her forleden:

"Fikk på pungen"

En god tittel skal være tydelig, den og ingressen skal fortelle hva saken dreier seg om - og det skal være dekkende for innholdet i saken, leseren skal ikke sitte igjen med en følelse av å ha blitt lurt inn en sak som ikke leverer det tittel og ingress lover. Jo færre ord du klarer deg med, jo bedre. VG har (hadde i hvert fall) en regel om maks sju ord. Ordspill er ok hvis de er gode og de funker, men bør ikke overdrives. Det samme gjelder allitterasjon (bokstavrim). Titler på nett er som regel mer rett på sak enn titler på papir. Det gjør det lettere å finne fram til saker når de ikke ligger på en nettforside, men er arkivert i en liste.    

Den dårligste tittelen jeg kommer på å ha sett, er:

 "- Relevant å sette fokus"

Den sto på journalisten.no for noen år tilbake. Denne tittelen forteller for det første absolutt ingenting om hva saken dreier seg om. For det andre er dette elendig norsk. Det heter faktisk ikke å sette fokus, derimot kan man sette søkelys på noe (men dette er en vanlig feil, se hva Bokmålsordboka sier om "fokus" her). Dessuten: et ord som "relevant" i tittel? Blæh!

Hva synes du? Husker du kan hende noen gode eller dårlige titler som du vil dele med meg? Har jeg gitt deg noe å tenke på, noen titteltanker?

Journalistyrket: Dette gjør en redigerer

Ved siden av at jeg har har vært skrivende journalist, har jeg jobbet som tekstredigerer i uke- og magasinpressen i mange år, og nå også i nyhetsavis. Det er nok mange som ikke har et klart bilde av hva redigerere egentlig gjør. Derfor dette blogginnlegget.

En redigerer, deskjournalist eller desker, som det også kalles, har ansvaret for å klargjøre sakene som produseres, så de blir trykkeferdige.

Den viktige starten
Først og fremst består jobben min i å se på inngangen til sakene. Tittel, eventuelt stikktittel - du vet, en setning eller (et) ord som av og til står over den store tittelen - og ingress. Funker inngangen? Er den lettlest og forståelig? Er den dekkende for det du faktisk får servert i saken? Samsvarer inngangen med bildet som illustrerer saken? Og ikke minst: Frister den leseren videre?

Bilder, etikk og språk
Min jobb består også i å kutte saker som er for lange (de fleste journalister har en tendens til å skrive for langt). Jeg skaffer bilder, som regel via byråer eller ulike pressetjenester - for eksempel fra NRK eller et departement - der det mangler, eller når de som er lagt ved, av en eller annen grunn ikke holder mål. Videre er det min oppgave å gå tilbake til avdelingslederen eller journalisten dersom noe er uklart eller noe vesentlig mangler, hvis jeg for eksempel avdekker brudd på pressens Vær Varsom-plakat. Dessuten skal jeg sørge for at språket i sakene flyter fint og er feilfritt, og at gjentakelser og overflødigheter fjernes.  

Notiser, quiz og begravelser
Av og til legger jeg til noe dersom det har skjedd en viktig utvikling i en sak etter at den ble levert til desk. Eller jeg skaffer og mekker til smånotiser, ofte fra NTB, på tampen av kvelden så vi får med mest mulig aktuelt stoff til neste dag, eller for å fylle små hull. I Dagsavisen, der jeg er sommervikar akkurat nå, er det dessuten redigererne som produserer/legger inn en del fast småstoff som quizen, notiser om hva som sto i avisen for 25 og 50 år siden, info om begravelser osv. 

Skikkelig pirkejobb
Redigering er en veldig pirkete affære. Vi må for eksempel også passe på at det er inngangsord i bildetekstene (se nedenfor) der det skal være, og at det ikke er der det ikke skal være. Og vi må se til at tekstene passer inn i malen, at alle fonter er korrekte. 

Siden desken er det siste leddet, har vi ingen å skyve uferdige saker eller slurvete arbeid videre til. Dessverre skjer det ikke sjelden at vi mottar stoff som er mye mer uferdig enn det egentlig skal være. Da blir det som regel til at vi retter det opp, for avisen skal jo bli best mulig. Har vi tid, hender det vi returnerer saken til journalisten med tilbakemelding om hva som mangler. 

Nyttige egenskaper
En redigerer må være språksikker. Etter min mening bør hun også ha sans for lek med ord, uten at det på noen måte betyr at hun skal strø om seg med ordspill og allitterasjoner i tide og utide. Bare i tide. Hun skal vite hva som er en god tittel, og hun skal være nøyaktig og god på detaljer. Hun må også raskt kunne se hva som kan heve en sak, og hva som kan kuttes vekk hvis plassen er knapp. Eller hva som bør kuttes vekk, punktum. Det hender nemlig at noe bør bort uten at det handler om plassmangel.

Hun skal være flink til å samarbeide med andre, ofte må vi gå og påpeke feil til folk, og det bør vi kunne gjøre på en konstruktiv og hyggelig måte. Hun må være selvstendig - og vite når det er nødvendig å sette ting i bevegelse for å endre en sak, og når det ikke trengs. Hun bør være pliktoppfyllende og flink til å følge opp ting, med andre ord holde et øye med at saker hun har bedt om endringer til, kommer på plass slik de skal. Og hun må ha tunga rett i munnen, tempoet er ofte høyt, særlig når det nærmer seg deadline.

Bare et lite eksempel på en gang jeg ikke hadde tunga rett i munnen: Jeg skulle finne et bilde for å illustrere en sak om pakking til en reisenotis i KK, og valgte fornøyd et med to fargerike kofferter. Heldigvis var det en bildebehandler som jobbet med notisen etter meg, for han så litt nøyere på det og oppdaget at det var bomber i koffertene! Bildet skulle tydeligvis illustrere terrorisme, noe som helt sikkert sto i den lille teksten ved siden av da jeg hentet det, men det overså jeg altså i farten.  

Allsidig og morsomt
Er det rart jeg ELSKER denne jobben? Her får jeg brukt mange sider av meg selv. Og jeg er veldig glad for å være i Dagsavisen i sommer, en kjempebra avis full av dyktige medarbeidere. Det er rett og slett stas å være på jobb og kunne følge utviklingen i vesentlige saker. Vi får for eksempel inn stoff fra journalister som er i Aten eller i Midtøsten og rapporterer om det som skjer akkurat nå.  

Ordforklaringer
Til slutt, bare for å forklare noen av de ordene jeg har brukt, som ikke alle umiddelbart vil kjenne:  Her ser du et eksempel på en inngang fra en sak jeg har redigert for magasinet Glade barn i barnehagen (Barnemagasinet/Egmont Hjemmet Mortensen), som jeg har redigereransvar for på frilansbasis: 

Suksess med byttebu
De leker butikk
Sykler, ski, klær, bamser og dukker bytter eiere over en lav sko i Markå barnehage. 

Her er tittelen "De leker butikk". "Suksess med byttebu" er en stikktittel. Den er med for at leseren med en gang skal skjønne at det dreier seg om organisert bytting av brukte ting. Ingressen er det som kommer etter tittelen.

Så har vi eksempel på inngangsord, dette er fra en bildetekst på E24.no:

MASSIVE PROTESTER: Grekere protesterer mot regjeringens salgsplaner foran hovedkontoret til greske teleselskapet. Også ellers i Europa er det store protester mot regjeringenes salgsplaner.

 "Massive protester" er inngangsord. De fungerer nesten som en liten tittel, og forteller helt kort hva bildeteksten dreier seg om. Mellom ett og tre ord er ideelt. Det beste er selvsagt om inngangsordet/ordene ikke bare gjentar det som kommer i bildeteksten. Som her, for eksempel, ble det veldig mye bruk av "protesterer/protester", og jeg ville ha desket bort ett, helst to av dem. Det kan av og til være en kunst å få det elegant til. Men det er jo jobben vår. I Dagsavisen er det også ofte inngangsord i ingressene.

Håper du lærte noe av dette innlegget. Kunne du tenke deg å bli redigerer?  

 

Dette innlegget ble skrevet i juli 2011. Jeg var i Dagsavisen i et halvt år, nå i 2012 har jeg vært sommervikar i Dagens Næringsliv, hvor jeg fortsatt er en god del som vikar. Der er det også redigererne som brekker om sidene (altså lager dem i et program som heter indesign ved å plassere alle elementene der de skal være på sidene). Skikkelig utfordrende i starten, men det gjør jobben mer variert og enda morsommere.  

 

Aldri mer rotekopp

«Når du slår opp øynene om morgenen og ser rett inn i en tørketrommeldør, er det ikke akkurat feng shui.»

Et ryddig hjem er balsam for sjelen. Og er du som meg et rotehue, skal du vite at det finnes håp. Les og lær!

 

En gang leide jeg en leilighet med dusj på kjøkkenet og vaskemaskin og tørkerommel på soverommet. Toalettet var ute på gangen. Dette var på Vålerenga, et hyggelig strøk i bydel Gamle Oslo, i en bygård fra slutten av 1800-tallet. Leilgheten hadde absolutt sin sjarm: Her var det originale gipsrosetter og høyt under taket. Rett utenfor stuevinduet lå Vålerenga kirke med sin grønne park full av kastanjetrær. Men det er klart, når du slår opp øynene om morgenen og ser rett inn i en tørketrommeldør, er det ikke akkurat feng shui. Leiligheten var også ellers veldig upraktisk med lite skapplass og generelt dårlige løsninger. 

Nye forsetter
Da jeg endelig fikk råd til å kjøpe den leiligheten jeg bor i nå, bestemte jeg meg for at her, her skal det være gjennomført orden. Jeg har bodd her i tre år og jobber fortsatt med saken. Det har dels finansielle årsaker, jeg sparer for eksempel for å kunne pusse opp badet. Der har en tidligere eier klæsja inn et gigantisk boblebad (!) som tar omtrent HELE plassen, det er bare så vidt plass til toalettet, og gulvflaten kan ikke være en kvadratmeter en gang (går fort å vaske over, da). Der inne er det umulig å skape gode oppbevaringsløsninger. 

Men det er en del ting det står i min makt å gjøre noe med mye raskere: Kaos i bodene og i det store usmarte skapet på kjøkkenet, og kriker og kroker i leiligheten som jeg aldri helt har fått orden på. Du vet, sånne steder man alltid går med planer om å ta tak i, bare man får tid, men som likevel har en tendens til å forbli et eneste svært gnagende høl av dårlig samvittighet.

Lær å rydde
Noen ganger er tanken på å ta tak i det forsømte nesten smertefull. Det hender jeg går i gang, men etter en stund sklir det ut og blir like ille igjen. Hva er det som gjør det så sabla vanskelig? Er det sant som noen sier, at kaos i (deler av) heimen gjenspeiler kaos i sinnet? 

Uansett: Nå SKAL jeg få orden. Og det verste er at jeg tror jeg skal klare det. For jeg har skjønt hvordan det kan gjøres. Ifølge ordenskonsulent Julie Morgenstern (selvsagt ameriansk) er det å rydde en ferdighet som kan og må læres. Mange mennesker har gitt opp å få skikkelig orden i huset, fordi de tror de er uforbederlige rotekopper. Men det er ikke slik at noen mennesker er uordensmenneseker av natur, mener Morgenstern. Problemet er bare at ikke alle har lært å rydde. De fleste har det ok på overflaten, særlig når det kommer gjester. Og noen har full kontroll på alt. Men hos svært mange tåler ikke de innerste krokene i skap og skuffer dagens lys.

Finn ditt system
Løsningen, mener ryddekonsulenten, er å ta for seg hjørne for hjørne, del for del, skuff for skuff, i rom for rom og kaste alt man egentlig ikke har bruk for. Og så lage et system som passer en selv, hvor alt har sin plass.

Kjøp gjerne bokser og kasser, men gjør det bevisst! Vit hvor de skal stå og hva du skal ha i dem, og sørg for at de passer størrelsesmessig der du planlegger å plassere dem. Skaffer du bokser uten mål og mening, bidrar de raskt bare til kaoset de også - tro meg, jeg snakker av erfaring. 

Hun anbefaler også at man skriver lister og planlegger hvor alt skal. Det gidder ikke jeg, da faller jeg av. Det gjelder å ta til seg det man tror kan funke for en selv. For meg funker det at jeg tar tak i små områder om gangen, og ikke blir overveldet av alt som gjenstår i huset samlet. Mang en gang har det stoppet meg før at jeg har begynt i en krok, men mistet motet så snart jeg har tenkt på den helvetes kjellerboden, eller loftsboden eller skapet over eller under vasken på badet.

Ingen tilfeldigheter
Ting vil brukes, er en god holdning. Og det er i hvert fall noe trist og bortkastet over ting som i årevis ligger bortgjemt i en skuff eller i en bod og aldri får komme til sin rett. Derfor går jeg gjennom hver minste ting og tenker: Trenger jeg denne? Er den gått ut på dato? Kommer jeg til å savne den hvis den kastes? Passerer den nåløyet, må den få sin plass. Det må være et sted som er logisk for meg, ellers kommer den til å bidra til kaos igjen senere. Intet må overlates til tilfeldighetene. Det er også smart å plassere ting nær der du faktisk bruker dem (rengjøringskluten til speilet på badet under vaskeservanten der inne, for eksempel). Jeg har fortsatt langt igjen med rydde-én-gang-for-alle-prosessen, men jeg tror bestemt jeg er på god vei. 

Bare tenk på det: Du har sikkert vært et sted på ferie eller noe hvor det er total orden. Hvor du vet med en gang hvor ting skal ligge. I en velutstyrt leilighet i Syden eller på hytta hos en perfeksjonist av en venninne. Og da la du kanskje merke til hvor ryddig du plutselig selv ble? Årsaken er: Så snart det finnes et godt system, er det heller ingen kunst å holde orden. Det gir da mening, gjør det ikke?  

 

Flere tips: Les en sak jeg har skrevet for PlussTid om hvordan du får orden på badet, her.

 

Boken jeg har lest av Morgenstern, heter "Ditt ryddige jeg" på norsk og er utgitt på gamle Cappelen. Den er dessverre utsolgt fra forlaget. Det kan være fordi den ikke er veldig strukturert bygget opp, men den har mange gode partier med nyttige ideer. Et søk på nettsidene til Deichmanske bibliotek i Oslo viser at de har fem utlånte eksemplarer. Med andre ord, den er til låns og fortsatt populær. Det kan jo også godt hende den finnes på andre biblioteker. Du kan lese mer om boken her og her.

 

Ekte thai-gryte

Thaimat er en egen verden av smak, og her skal jeg lære deg å lage en rett som er utrolig enkel. At den i tillegg er sunn, kommer som en hyggelig bonus. 

 

Til 2 personer:

3-400 g kylling, biff eller lam i strimler

(kjøttdeig går også an)

1 purre eller noen sjalottløk i biter

1 ss rød eller grønn thai-karripasta

smør eller olje uten smak til steking

1 boks kokosmelk 

2 ss fiskesaus

frisk koriander

Surr løk og kjøtt i en panne og tilsett karripasta. Hell over kokosmek og la det surre i 20-30 minutter (gjerne lenger). Tilsett fiskesaus til slutt. Dryss koriander over ved servering. Basmati- eller jasminris er godt til. 

Vil du ha mer grønnsaker ...

... kan du dele en gul og en rød paprika i biter og ha oppi når du surrer kjøtt og løk. 

Enda bedre blir det hvis du ...

... marinerer kjøttet først i en blanding av østerssaus, fiskesaus og soyasaus (mest østerssaus, siden de to andre er veldig sterke på smak) i noen timer eller natten over. Du kan også hakke opp et par hvitløksbåter og ha i når du steker.

De rare ingrediensene

Karripasta og kokosmelk (Aroy-D er et supert merke!) får du i asiatiske innvandrerbutikker og i en del norske matbutikker. Det samme gjelder fiskesaus. IKKE velg lettkokosmelk, da forsvinner altfor mye smak. Dessuten: Kokosfett av høy kvalitet gir god energi og er nyttig for kroppen. Min erfaring er at den beste kokosmelken selges i innvandrerbutikker.

Super selskapsmat

Dette er en svært smaksrik rett du ikke kan mislykkes med (bare ikke overdriv karripastamengden, det kan fort bli sterkt), Prøv neste gang du får gjester, jeg garanterer suksess. Men det er selvsagt alltid lurt å prøve en gang uten gjester først. 

Tips!

Dropper du ris, er dette super lavkarbomat. Jeg pleier å koke Helios naturris til. Har funnet ut at det er det absolutt beste valget hvis man vil ha upolert ris. Er du på ketosediett, får du nyte retten "bar".  

Humørpille om vinsnobberi

Sjekk ut denne og få deg en god latter. Utrolig morsomt når den britiske standup-komikeren Michael McIntyre setter fingeren på spillet som finner sted når vi bestiller vin på restaurant

Fottur i Kretas ville natur

Bak idylliske Loutro venter fjellet Muri på fotturglade turister. 

Alle foto: Anne Elisabeth Næss

For litt siden kom jeg hjem fra en flott jobbreise til Kreta. Et lite reiseselskap har nemlig kommet på den geniale ideen å arrangere kombinert fottur- og lavkarboferie på sørvestkysten av øya. Vi bodde i en liten kystlandsby som heter Loutro. Det er ikke bilvei dit, så en liten del av reisen foregikk per båt. Loutro består av en bukt med noen få hoteller og restauranter og en og annen butikk. Det er alt. Bak bukten reiser det 1100 meter høye fjellet Muri seg. Der snirkler det seg et stort antall stier som bare venter på fotturglade turister.

Hotellet vi bodde på, var lite, rent og enkelt. Om morgenen spiste vi frokost på terrassen mens vi skuet utover havet og forsynte oss begjærlig av den rene luften. Null biler betyr selvsagt også en fantastisk stillhet. Det eneste som lager lyd i Loutro, er bølgeskvulp, putrende båter, mekrende geiter og brekende sauer fra fjellet. Og kurrende duer. Du vet: "uhu-hu. uhu-hu", som for meg er selve lyden av Hellas-ferie. Alt sammen skuldersenkende saker. 

Raviner og øde strender

Hver dag gikk vi en ny tur i fjellet, vi fikk velge mellom kort og lang, alt etter formen. På et par av turene bar det ned i noen imponerene raviner. En gang var målet en øde liten strand som plutselig åpenbarte seg mellom klippene med en enkel taverna og noen få solsenger og parasoller vi kunne leie. Det var flere sånne strandperler i området. 

Stiene i fjellet var karrige, og timianbusker fylte luften med en aromatisk duft. Og utsikten der oppe fra var helt enorm: Nedenfor ligger Det libyske hav, den delen av Middelhavet som er aller dypest, hele 5000 meter. Glassklart, turkist og rent.

På turene møtte vi alltid geiter, dem er det mange av der. Ofte skvatt vi til av et snøft, og så så vi plutselig en gruppe av dyra som balanserte på hver sin fjellhylle. Vi møtte også gjetere som hoiet og sjoet for å lede saueflokken sin i riktig retning. De, gjeterne, hadde langt hår og skjegg og ordentlig gjeterstav med krok på! 



«Snøft», sa det plutselig da vi støtte på denne karen. 

Reportasjer på vei

Om kveldene var det først foredrag om kosthold, og så ut på restaurant. Vi mesket oss med vanlig gresk mat, minus tilbehør rike på raske karbohydrater, som brød,  poteter og ris. Selvsagt lærte vi å danse Zorba, og vi tro til en gang et bouzoukiband spilte der vi spiste. 

Det føltes godt å lene seg tilbake på terrassen i ettermiddagssolen og kjenne på den deilige slitenheten etter mange timer i fjellet. En super måte å reise på for deg som ønsker noe annet enn å ligge på stranda. Forutsatt at du har sans for eller er nysgjerrig på lavkarbotrenden.

Den superdyktige fotografen Anne Elisabeth Næss og jeg var der for å lage reportasjer. Både om denne måten å reise på, og om noen av de flotte damene som var med på turen og som har fått en ny og bedre tilværelse etter en livsstilsendring. Den ene kan du lese i Allers litt senere i sommer (jeg kommer tilbake med eksakt utgave når jeg vet). En annen kommer i Bedre Helse. Foreløpig er det ikke bestemt i hvilket nummer. Dessuten har vi et par saker til på lur, som vi ikke har tilbudt noen ennå. Jeg oppdaterer her etter hvert.

Du kan lese mer om fottur- og lavkarboferie på Kreta på alfatur.no.

             
Nede i den mektige Imbros-kløften.                  Mmm. Skikkelig lavkarbomat.  




Klippfiskkaker


Bolinhos de bacalhau, som
disse godbitene heter på portu-
gisisk, er en vanlig smårett både
i Portugal og Brasil.
Foto: seafood.no

Jeg prøvde meg på klippfiskboller her forleden, og det ble suksess - en venninne og klippfiskentusiast som var på besøk, spiste i hvert fall med stor appetitt og døpte dem kjapt om til luksusfiskekaker. Dette er en vanlig rett i klippfiskland som Portugal og Brasil, og jeg har lenge hatt lyst til å prøve, men har tenkt at det ser litt styrete ut. Litt jobb er det, men det gikk forbausende greit og var absolutt verdt bryet. Bollene er et perfekt innslag på et smårettbord à la tapas, eller bare som en lett snack i seg selv. Noen lager aioli eller annen dipp til, men det er slett ingen nødvendighet, de er nydelige som de er. Her ser du hvordan jeg gjorde det.

200 g utvannet klippfisk, trekk den i sydende vann i 15-20 minutter
2 ganske store poteter, skrell, del i terninger og kok møre
1 egg
2 ss potetmel
1 ts havsalt (avhenger av hvor salt fisken er)
masse frisk kruspersille, godt skylt
litt pepper
en bit purre, finkuttes
Mel til å rulle bollene i (jeg brukte jyttemel, men hvetemel eller fint spelt går fint)
Fett til å steke i som tåler varme godt. Gjerne delfiafett eller annet kokosfett uten smak (fås blant annet i boks på
innvandrerbutikker). Ev. smakfri olje.

Legg fisken i en stor bolle og flak den i småbiter for hånd. Ha i potetene, mos dem med hendene og bland dem med  fisken. Bland i egget, deretter krydder, potetmel, finklippet persille og purre.
Form flate kaker med en diameter litt større enn en femkroning og stek dem i panna. Begynn med ganske sterk varme, så de blir fine, sprø og brune på utsiden, legg så på lokk og la dem godgjøre seg på svakere varme til de er gjennomstekt. Da gjenstår bare dette: bom apetite!

 

Les mer i arkivet » April 2014 » Januar 2014 » Oktober 2013
Bitchakademiet

Bitchakademiet

47, Oslo

Hei og velkommen! Jeg heter Tone Rise og er redaktør og lingvist. Blogger om mat og kosthold - pluss litt om språk. I tillegg serverer jeg en og annen betraktning og noen humørpiller. Opphavet til bloggnavnet kan du lese om under "Om Bitchakademiet".

Norske blogger
Loading

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits